Hva ble sagt i gårsdagens debatt? Her er MITT svar! #Kirkemøtet

Jeg har sett litt nærmere på gårsdagens diskusjon om ekteskapsforståelse i et evangelisk luthersk perspektiv, og har her trukket frem noen av de innleggene som rørte meg. Jeg har valgt å ikke si noe om de som var negative, det får være opp til noen på den andre siden. Det er ikke slik at jeg har skrevet alt som ble sagt, men har prøvd å få med det viktigste. Jeg håper at det kan gå vår vei, og håpet ble større etter gårsdagens debatt. 

Gunnleiksrud Raaum:
Skal også homofile og lesbiske få lov til å love hverandre å love hverandre evig troskap og i Guds nærvær, eller bare i menneskers nærvær?

Riksaasen Dahl:
Vil det å åpne for at likekjønnede ekteskap, vil det true det heterofile ekteskap? Jeg klarer ikke å se det! Jeg gleder meg, jeg, over alle som banker på kirkens dør for å få forplikte seg alle dem som vil eller få forbønnshandling for allerede inngått ekteskap. Jeg gleder meg og synes det er vanskelig at noen ikke skal få støtte på sin vilje til forpliktelse.

Godø:
I denne saken har jeg vært i utvikling, eller Gud har virket i mitt sinn. Jeg er derfor nå glad for at det bekreftes og som jeg selv har kommet fram til. Jeg tror det er Gud som sjølv har talt til meg og som har gjort noe med mine holdninger i denne saken. Det er to teologiske mulige syn i denne saken. Men så er det noe som skurrer for meg, for i teorien har vi to syn som er mulig, men i praksis er det bare en ting som er mulig. For i praksis sier vi da ja, men nei. Dette kan jeg for min egen del ikke leve med det synet og støtter derfor mindretallet som vil at det skal jobbes for en vigselsliturgi.

Walstad:
Når du sier at jeg er en vanskelig sak, føler jeg meg utenfor.
Når du sier at jeg lever i synd, blir jeg skamfull og føler meg fordømt av mennesker.
Når du sier det er noe feil med meg, kjenner jeg en blanding av angst og sinne.
Når du ikke aksepterer den kjærlighet jeg erfarer, kjenner jeg mismot.
Når du sier jeg må forsone meg med at jeg uansett kommer til Helvete, blir jeg syk.
Når du ber meg velge mellom å være homofil eller kristen, føler jeg meg stilt over for et helt umulig valg.
Når du ikke bekrefter at min livsfortelling er sann, kjenner jeg meg dypt krenket.
Og når jeg vil feire kjærligheten, men ikke får en ordning for det, da sier du at kirka ikke kan være mitt hjem.
Åpenbaring og erfaring beveger oss, og den skal bevege kirken!

Bonden:
Gud gjør ikke forskjell på folk! Det er et paradoks i dag at mens vi snakker om homofiles rettigheter i Russland og Uganda står vi i fare for å ikke rydde opp i eget hus. Forskjellsbehandling som ikke lar seg forankre i gode grunner, er dypt problematisk. Det er diskriminering, sier J.O. Henriksen ved MF til Vårt land. Han sier at homofilisaken setter troen til en hel generasjon på spill, vi er nødt til å åpne for vigsel for likekjønnede, sier han. Jeg mener han har rett. Vi skal ikke bygge hele vår lære på løsrevne bibelord. Vår viktigste etiske rettessnor er Jesu liv og kjærlighet. Det er det dobbelte kjærlighetsbud og den gyldne regel. Det er historien om den barmhjertige samaritan.  Skriften alene, sier vi, det betyr også at skriften er sin egen fortolker. Det har ført til at synet på rent og urent, jøder og hedninger, kvinner og menn, slaver og frie, hetero og homo har endret seg, heldigvis. Men Guds ord står fast. Gud gjør ikke forskjell på folk!

Helgesen:
Vi kan ikke dra fra dette kirkemøtet uten å ha fått bevegelse. Og det første lille skrittet må være at de homofile ikke skal bruke baktrappa!

Pettersen:
Vi møtte Åpen kirkegruppe nylig. Vi møtte to, to som begge ønsket Guds velsignelse over sine liv. To som ønsket å oppleve gleden over å gå frem og bli bedt for ved Herrens alter. Og det var tydelig for oss i samtalen at vi ikke satt og diskuterte en sak. Vi satt med mennesker som satte ord som troskap og livsvarig forpliktelse like høyt som de av oss som har levd sammen med et annet menneske i et heterofilt forhold i over 40 år. Så vi samtalte ikke om saken, vi møtte to som trassig hadde gått i den kristne menighet som homofile og kristne som våget å være stolt over begge deler.

Til høsten skal jeg nok en gang være på Skeive dager (Stavanger på skeivå). Stavanger er den regionen som har flest medlemmer i LLH foruten om Oslo. Og der møter jeg de som ikke tør å gjøre det som de to som vi møtte gjorde. Og da er jeg tilbake

Vi må våge å slå i stykker den skammens mur som mange lesbiske og homofile har måttet stange hodet i. Som biskop i Stavanger bispedømme for alle de kristne der så ønsker jeg nedslitte terskler inn til troens store rom. I det troens rom der vi nærer fra samme bord. Og jeg ble sterkt beveget av å høre på min sidemann som i sitt innlegg gikk rett inn i kjernen, til kjærligheten som beveger. Og la oss da også bevege oss til å la kirkens rom bli det frihetens rom der kjærligheten for både homofile og heterofile kan feires.
Berg:
Da var på Kirkemøtene de første gangene brukte vi mye tid på diskusjon om ord. Det som er viktig for meg er at nå diskuterer vi ikke bare ord, nå diskuterer vi mennesker. Vi diskuterer mennesker som opplever smerte og fortvilelse på den ene siden, og på den andre siden går med et ønske om å vise glede og ha en feiring av sitt samliv. Jeg har lenge visst hva jeg skulle ønske jeg kunne stemme i denne saken, men jeg har hatt en veldig respekt for de teologiske vurderingene som også skulle gjøres. Derfor var jeg veldig glad da 2/3 av biskopene bekrefta at det er teologisk forankring for det standpunktet som jeg har hatt.

Jeg har en jobb og jobber ofte i sammenhenger hvor jeg ikke er sammen med folk som er i kirken, og jeg møter mange fordommer. Jeg håper at jeg kan dra tilbake fra dette Kirkemøtet og si: «Nei, min kirke er ikke slik dere tror! Min kirke er ikke en kirke som stenger folk ute. Min kirke er en kirke som lar folk komme inn.» Jeg har stått her oppe mange ganger og snakka om at jeg ønsker en relevant kirke, nå har jeg mulighet til å være med å fatte et vedtak som gjør kirken mer relevant og det håper jeg at det er mange som er med på å gjøre!