Frå Mads Gilbert, 21.11 2012: #Gaza

Midnatt passert. Ingen våpenhvile.
Heller ingen barnehvile, kvinnehvile eller menneskehvile.
Dronene surrer som onde insekter og vi vet de etterfølges av drønnende detonasjoner. Gardinene i vinduet der jeg skriver dette følger lufttrykket og jeg kjenner tydelig trykkbølgene. Alle vinduer er åpne så de ikke skal implodere og spre dødelige svermer av glass. Det er så mange dødelige svermer her i Gaza. Granat- og bombesplinter, dronesvermene, svermene av flygeblad med truende innhold for ytterligere å terrorisere sivilbefolkningen som slippes fra himmelen.
Det har vært en forferdelig dag.
Det er vanskelig å beskrive 13 sønderrevne kropper, dekapierte, avrevne lemmer, forkullete, småbarn delt i to – alt kommer til Shifa. Med desperate rop om hjelp, skrik i smerte. Mamma’er som faller sammen i paralysert fortvilelse når de døde barna gjenkjennes.
Vi jobber.
Intuberer, skjærer av klær, kanylerer, prøver å skjønne hvor skadene er på de som fortsatt har livstegn.
Idag var det 24 drepte og 189 skadde. Ikke alle kommer til Shifa, men svært mange.
Vi mistet to “på bordet”, splintskader til arteria pulmonalis og ødeleggende hodeskader. En cava inferior-avrivning ble berga med hjelp av dyktig karkirurg i gruppen på 40 frivillige palestinske leger som kom fra Vestbredden igår.
Solidaritet. Nye allianser mellom palestinerne. Store arabiske delegasjoner fyker gjennom sykehuset med sjokkerte ansikter mens bombedrønnene ustoppelig påminner dem om det imminente i deres politiske ansvar.
En barnefamilie kommer inn i morgentimene etter at israelske jetbombefly har knust den største banken i sentrum av Gaza by. Pappa er rasende, roper på hevn. Barna hører forskrekket på.
Avbrudd kl 00:44: Fy faen nå bomber de rett ved oss. Seriebomber.
Hvordan klarer de å trøste barna sine i denne natt?
Jeg er redd. Ondskapen synes å seire.
Jeg vet ikke om “verden” skjønner hvordan dette millionfengselet egentlig er. Det er altså ikke mulig å finne ly, skjul, utvei, flukt, beskyttelse. Og den samme makt som holder alle innesperret bomber samtidig ustoppelig med et av verdens sterkeste krigsmaskineri.
Hva hadde skjedd om Michelle Obama var her inatt med sine to døtre? Bodd i et hus i Beit Lahia i utkanten av Gaza by, fattgfolks kvarter, uten lys, uten noen sikkerhet. Hva om hun kom løpende inn med ett av sine vakre barn i armene, gjennomtrengt av granatsplinter – uten noen mulighet til å slippe unna?
Ville det blitt en endring da?
Jeg skjenner ikke at Jens, Espen og Inga-Marte og de andre som sa så mye riktig om kamp mot terror og politisk vold for litt siden – hvordan kan de sitte med all sin innflytelse å enten tie stille eller uttrykke forståelse for Israels “rett til å forsvare seg”?
Forsvare seg?
De angriper jo, slik de har angrepet de siste 60 årene.
Har vi ikke lær at urett må stoppes nå, i vår tid, mens vi vet og kan handle – ikke som en arkeologisk øvelse det etterpåklokskapens lupe og den kjølige, historike distansen gjør ubehaget ved sviket lettere å leve med?
Ikke send flere bandasjer, leger, matpakker og intetsigende erklæringer.
Stopp bombingen.
Åpne Gaza.
Avslutt okkupasjoen av Palestina.
La ungene få fred.
La mødrene amme.
La gamlingene drikke friskt vann.
La fiskerne fiske og bøndene høste.
La lærerne undervise og ungene lære.
La ungdommene reise og oppdage noe annet enn beleiring, blokade og frykt.
La nattesøvnens lindrende mildhet legge seg som et teppe av års etterlengta ro over Gazas mennesker.
Da trenger de ikke forsvare seg mot en overlegen overmakt.
‘Da synker våpnene maktesløs ned
Skaper vi menneskeverd
Skaper vi fred’, som han skrev, Nordahl.
Gaza, i nattens uhygge.