Noen tanker - @Verdensdagen for psykisk helse

Når man forteller at man selv eller noen i familien har eller har hatt en psykisk sykdom føler man at man outer vedkommende. Om noen forteller at man selv har hatt eller har psykisk uhelse, føles det som om det er TMI. Derfor lar vi ofte være å si noe. Selv i 2014 er det skambelagt. Det er noe flaut. En personlighetsbrist som kun svake mennesker opplever. De man forteller det til synes kanskje det er litt vel personlig. Derfor sier vi ikke noe.

Det er dog ingen regel uten unntak, for iblant er det en kjent person som står frem med sin psykiske sykdom. Da synes alle det er modig og tøft gjort! "Så flott at hen forteller om det!" sier vi, "det gjør det så mye enklere for andre!" men fortsatt holder vi på hemmeligheten. Det ER jo noe annet når en kjendis står fram. Det er nesten kult da. Innerst inne vet vi at det er så langt fra kult som det kan komme.

Derfor oppfordrer jeg alle til å snakke om psykisk helse, til å gå på kino og se filmen Flink pike, til å lære mer om temaet, slik at vi kanskje en gang, kanskje i 2020, kan snakke om det uten å føle at vi må si "Det er flott at folk forteller om at de har psykiske helseproblemer, men jeg har det helt fint, altså!"