Verdensdagen mot selvskading

 I dag, 1. mars, er det Verdensdagen mot selvskading. Det er en lite kjent dag, men jeg tenkte jeg skulle være med og løfte den litt opp.

Det er mange stigma rundt dette med selvskading. Enkelte tror at selvskadere egentlig er suicidale som enten mislykkes eller som mister motet i siste øyeblikk. Det finnes fremdeles leger som mener at det er greit å sy uten å bedøve først, som en slags "lærepenge".


Jeg er ganske vant til å komme ut av skap, og i dag har jeg, etter
mye tankevirksomhet, bestemt meg for å komme ut av enda et skap. Ja, jeg er en selvskader!

"ER?" tenker kanskje noen. Er det ikke slik man blir ferdig med når man blir voksen? Og der har vi enda en ting jeg vil kalle et stigma. Det at man tror at selvskading er noe tenåringer gjør for å få oppmerksomhet. Det er noe man vokser av seg! Det er nok flere godt voksne som driver med en eller annen form for selvskading enn vi aner. 

"ER?" tenker sikkert noen, "driver du med det fremdeles?" Nei, ikke i praksis, men jeg tenker at det er litt skummelt å si "var", fordi det er så mange former for selvskading. Det trenger ikke alltid å være slik at man får merker og arr av det.

Jeg vurderte også veldig lenge om jeg skulle tørre å legge ut dette bildet. Ikke at det er så veldig ille. Faktisk er det ganske greit, det er sikkert ikke så mange som legger merke til det når jeg går med t-skjorte om sommeren (egentlig tenker jeg at alle kan se det, og er derfor glad for at det ikke er så mange dager der man "må" gå med t-skjorte).

Det oransje armbåndet er det offisielle for verdensdagen. Jeg kunne kanskje nøyd meg med å legge ut bildet av det og snakket om dagen? Ja, selvsagt kunne jeg det, men er det egentlig så farlig å ha noen arr? Har ikke alle det, på en eller annen måte?

Jeg skal ikke komme med noen pekefinger og si "Slutt å skad deg selv!" Jeg er heller ikke ute etter medlidenhet eller trøst, for det trenger jeg ikke. Jeg vil vel bare si at jeg skjønner behovet for å skade seg selv. Det kan være mange grunner til at man gjør det, og ingenting er riktig eller feil. Om du skader deg selv og ønsker å slutte, men ikke klarer; råder jeg deg til å oppsøke lege eller psykolog. Venner er fine å ha, men kanskje ikke i slike tilfeller. De kan ofte bli veldig redde, og kanskje ikke vite hva de skal si eller gjøre.

Her kan du lese mer om Verdensdagen mot selvskading. Eller burde det kanskje hett "Verdensdagen for selvskading"*? Jeg liker mye bedre det engelske navnet på dagen "International awarness day of self-injury".

Da gratulerer jeg meg selv med kanskje mitt mest rotete og formålsløse blogginnlegg!

* ikke at man skal oppmuntre til det, men må man alltid være MOT det? Er det ikke viktig å informere og opplyse, både leger og allmenheten?