...iallefall nesten.
Fredag var det endelig tid for nattmarsjen mot intoleranse. Det var et flott tog med bortimot 1000 deltakere. Les mer om det her. Den beste kommentaren i toget var nok Gert som sa til en kamerat i telefonen: "Ser du meg ikke? Jeg står her med en fakkel!..." En blant tusen, liksom.
Da vi stod og hørte på appellene ved Stortinget møtte vi en trønder som solgte Gateavisen. Hun kunne fortelle at hun også hadde gjort feil ting i fortiden, men likte ikke at folk dømte henne for det. "Riktig, riktig. Det at jeg er homo er en ting jeg gjør!", tenkte jeg. Hun var påvirket, og nevnte også noe med kinderegg som vi ikke helt skjønte. Ellers var det et par narkomane som ble VELDIG facinert av en brennende fakkel, og nektet å slukke den.
Bare et par timer før marsjen kom Synnøve til Oslo. Hun hadde sittet på med Linda fra Bergen, og turen hadde tatt ekstra lang tid pga et uheldig møte med en katt. R.I.P.
Det var veldig rart å kun ha besøk fredag - søndag, måtte det bli lenge til neste gang, for man rekker liksom ikke å gjøre noe på en kort helg. Det var likevel en veldig, veldig fin helg, og akkuart nå er jeg litt trist... Vi håper at vi får mulighet til å treffes igjen om en ti dagers tid. Da kan hun kanskje være i Oslo i ca en uke. O'lykke!! :)
