Maria spring omkring i heimen, ho er anspent og krampaktig tvungent blid, tørkar støv og syng på ein endå meir desperat versjon av "Småting" enn den vi kjenner frå scene 1.
Det bankar på.
Maria: (Syng, mel. "Jeg kommer snart igjen", Hans Petter Hansen) Jeg kommer snart...
Opnar døra.
Maria:(Syng) Velkommen velkommen...
Martin:God dag, jeg ble sendt hit fra den sveitsiske bibliotekhøgskolen i Bern. Jeg er den nye guvernanten.
Maria: (Snakkesyng) Du kjenner tydeligvis ikke til reglene her i huset du!
Martin: Reglene?
Maria: (Snakkesyng) Ja. Vi snakker ikke her i huset! Etter at min mann, den pensjonerte marineoffiseren Georg von Trapp døde da han måtte flykte fra sitt elskede Østerrike for å unnslippe nazistenes klør, så synger vi hele tiden, for å holde humøret oppe.
Martin: Men dette høres da litt..
Maria: (Begynner å bli småhissig) Ikke snakk, syng.
3 comments:
Jeg er veldig med! Og kan jeg bare få lov til å si at jeg er bittelitt lei av å måtte tilhøre sånne minoriteter hele tida? Det tar jo så lang tid før vi finner hverandre! Og når vi endelig gjør det, se DA er det for sent! DA har man måttet ty til andre metoder for å få sin daglige dose av hva det nå måtte være! Jeez-us, altså! *brenner Myrna Vep-DVD'er til den store gullmedaljen* Mwahahahahaaah!
Når skal du begynne å brenne "Sound of Musvik", da?!
Uhmm...den dagen jeg kommer over en bootleg-innspilling av dette fantastiske men tydeligvis undervurderte mesterstykket.
Post a Comment